En amputert forsvarsplan
|
Dagens Næringsliv publiserte den 9.november 2016 følgende artikkel. Det grenser mot det uansvarlige å utsette kritiske investeringer i Hæren i lys av det sikkerhetspolitiske bildet.
Så gikk det som det måtte gå med en ny langtidsplan for Forsvaret. Regjeringen presenterte planen så sent for Stortinget at den måtte behandles parallelt med 2017-budsjettet. Det ga både en rotete prosess og selvfølgelig ikke særlig økonomisk handlerom for oppstarten av langtidsplanperioden. Dertil klarte ikke regjeringen – etter å ha jobbet med planen i tre år – å gjøre seg opp en mening om hva slags landforsvar Norge trenger. Ingen kunne vel da forvente at Stortinget skulle klare det i løpet av en drøy måneds arbeid i høst. På den positive siden får vi notere at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet sikrer et bredt og langsiktig forlik om viktige pilarer i den fremtidige forsvarspolitikken – og at det, i alle fall i det svært langsiktige perspektivet, uttrykkes vilje til å bruke mer penger på forsvar. Det er også viktig med enighet om satsingen på viktige strategiske kapasiteter som kampfly, ubåter og maritime overvåkningsfly. Småpartienes alternative forslag om kutt i disse kapasitetene, påplussinger i basestruktur og musikk, og satsing på billige, men lite effektive operative strukturer, har dessverre vært avsporinger snarere enn konstruktive bidrag til et fremtidsrettet forsvar. Realiteten er likevel at: Planen neppe bringer Norge nærmere Natos mål om 2 prosent av brutto nasjonalproduktet til forsvarsformål. Stortinget vedtar en plan for deler av forsvarsstrukturen, men – tross varslede føringer – viderefører tvil om fremtiden for to av Forsvarets hovedkomponenter, Hæren og Heimevernet. Penger til investeringer kommer i hovedsak langt utenfor selve LTP-perioden – men hvordan kan man vite hva man trenger av penger når man ikke vet hva slags struktur man skal ha? Mens våre geopolitiske omgivelser blir stadig mer usikre, og regjeringen selv beskriver alvorlige endringer i vår sikkerhetspolitiske situasjon og «et varig endret forhold til Russland», synliggjøres liten vilje til å prioritere dette opp mot andre samfunnsområder når budsjettkabalen legges. Hvor bringer så dette oss? Resultatet av studien kan trolig tidligst få innvirkning fra 2019-budsjettet. For Hæren betyr dette at kritisk viktige investeringer i erstatninger for avdanket hovedmateriell som stridsvogner, artilleri, luftvern, med mer ytterligere skyves ut i tid. I lys av det sikkerhetspolitiske bildet, grenser dette mot det uansvarlige. Allierte fly- og marinestyrker kan relativt raskt komme oss til unnsetning i en krisesituasjon, men relevante bakkestyrker for et terskelforsvar i nord må Norge i en tidligfase av en konflikt holde seg med selv. Denne usikkerheten skaper også meningsbrytninger rundt selve den strategiske innretningen av Norges forsvar. Enkelte røster har i debatten tatt til orde for en mer strategisk offensiv innretning av forsvaret, basert på en evne til å påføre en motstander større tap på dypet. Jeg er blant dem som mener at en slik strategi er et meningsløst valg for en alliansetilknyttet småstat. Vi kan aldri matche en militær stormakt når det gjelder strategiske kapasiteter, og stormakten vil alltid ha en overlegen evne til å tilpasse sin handlemåte til våre svakheter – simpelthen fordi han er mye større og besitter et bredere spekter av kapasiteter. Småstaten Norge er avhengig av forsterkninger fra våre allierte i en krisesituasjon. De kommer ikke automatisk, men besluttes av medlemslandene som en del av alliansens krisehåndtering. Forutsetningen for å lykkes hviler særlig på at Norge selv må ha på plass et troverdig forsvar som kan hindre at et fait accompli etableres før forsterkningene ankommer. Vi kan ikke forvente at allierte skal blø for norsk territorium, hvis vi selv velger å definere oss bort fra dette ansvaret. Sjø- og luftstyrker kan gi verdifull støtte til landoperasjoner, men har liten evne til å hindre at en motstander rykker inn og besetter deler av Nord-Norge. Dessverre er en slik handlemåte høyst mulig – ikke fordi dagens Russland plutselig skulle ha blitt imperialistisk eller ekspansivt, men fordi selve tyngdepunktet i Russlands strategiske forsvar – de strategiske kjernevåpenstyrkene – har sine baser få kilometer fra norskegrensen. Derfor kan en konflikt med Nato et helt annet sted enn i våre områder fremtvinge en russisk operasjon for å hindre Nato adgang inn i Norskehavet og Barentshavet med et tilhørende behov for å sikre seg en buffersone på nordnorsk territorium. Det er vanskelig å se for seg at ikke et slikt terskelforsvar krever en moderne hær lokalisert i Troms og Finnmark, med evne til egenbeskyttelse, tung ildkraft, luftvern og mobilitet. En forutsetning for at vi kan forvente at allierte stiller opp, er at vi selv viser vilje til å ta betydelige tap i kampen om landet vårt. Norge får først en helhetlig langtidsplan for Forsvaret den dagen også et relevant og troverdig landforsvar er vedtatt av Stortinget. Kjell Grandhagen, pensjonert generalløytnant, tidligere etterretningssjef |
|