Mekaniserte styrker,«Revolution in Military Affairs» og trender i krigføring

Av Oberstløytnant (p) Kjell Sjåholm og professor (p) /major (vpl) Nils Marius Rekkedal, skrevet i 2013 og oppdatert august 2007

Tidligere forsvarssjef general Sverre Diesen tok i to artikler i Norsk Militært Tidsskift i 2012 til orde for at de mekaniserte styrkers storhetstid var forbi, og at bl a stridsvognen som stridsmiddel er på marsj i retning nærmeste museum.[i]  Om ikke nå med en gang, så i alle fall om ikke så lenge.
Artiklene var trolig basert på general Diesens tidligere publiseringer (det var kun en militærteoretisk kilde oppgitt hos ham – om RMA teori), men også på hans teknologiske grunnsyn eller bias om man vil. Artiklene fikk en viss oppmerksomhet, og siden han stadig (2016 og 2017) hevder det samme i sine stadig nye «kampartikler» mot alle som våger å trekke hans vurderinger i tvil, er en faglig kommentar fortsatt relevant. Han kan også sies å være en av dagens militærteoretikere med politisk og faglig innflytelse ved sin tilknytning til Forsvarets forskningsinstitutt, hvilket tilsier at han ikke kan oversees.  

Generelt
General Diesen er ikke den første som har spådd stridsvognens død, og blir nok ikke den siste. Stridsvognen er som bruken av hesten i Forsvaret - ikke bevaringsverdig i seg selv, men kun så lenge den er relevant på dagens og den nærmeste fremtids stridsfelt. Spørsmålet blir da om general Diesens forståelse av dette stridsfeltet er kalibrert med virkeligheten, gitt de mange store og små kriger og teoretiske utviklingstrender vi har sett etter 2001? [2]
I forbindelse med det vi kaller moderne militærteorien har vi sett tre hovedretninger i fremstilling av den militærteoretiske (og den militærhistoriske) utvikling.  Det er den revolusjonære, evolusjonære og generasjonsretningen. Både den revolusjonære og generasjonsretningen har etter hvert fått «ett anstrengt forhold» til stridsvogner og mekanisert krigføring, men av noe forskjellige årsaker.

Infiltrert i disse hovedretningene er de teoretikere som hele tiden er opptatt av neste krig, noe som har fått ett eget navn i den militære sjargongen: «next war-ism».  Det mest utrerte eksemplet på dette var kanskje den tidligere amerikanske forsvarsminister Donald Rumsfeld og hans samtidige russiske forsvarsminister, som hadde fått det for seg at det var mulig å hoppe over en generasjon i utviklingen. Det viste seg etter hvert at begge tok grundig feil, og Rumsfeld måtte gå av pga. utviklingen i Afghanistan og Irak. Der viste det seg at det var helt andre teoretiske plattformer enn de rent teknologifikserte som måtte til, før man fikk en slags kontroll over krigføringen amerikanerne og deres allierte hadde involvert seg i. Stikkordet her var COIN, counter-insurgency, som hadde lite til felles med de teknologibaserte teorier/retninger som hadde dominert i den teknologifikserte debatten på 1990-tallet.
Rumsfeld fryktet antagelig at han og en del andre ledere kom til å bli kjent som «lederen som utkjempet krigen som om den var den forrige». Imidlertid kan en slik tilnærming være mer forårsaket av manglende analyse av den reelle militære utfordring i de aktuelle kriger, og militær opptreden basert på gammel vane, enn mangel på fremsynthet.  «Next war-ism» kan evt. få dødelige effekter, noe som for eksempel Richard North [3] har dokumenter for britiske styrker under krigen i Irak.

Tidligere forsvarsminister i USA Robert Gates var da også opptatt av å få slutt på tendensen til å undervurdere de på stridsfeltet store utfordringer man stod overfor, og ønsket at de fleste militære burde konsentrer seg om pågående krig(er), mens noen få utvalgte så på den neste.
Når general Diesen i artikkel nr. 2 beskriver, (se ref. 1) nærmest fastslår, hvordan og med hvilke formål en ukjent fiende vil operere på norsk jord, og deretter tror han kan løse dette problemet der de fleste faktorer er ukjente, så plasserer han seg selv innen denne heller tvilsomme tradisjonen. Om han er «sannspådd» så vil han overgå våre amerikanske allierte. Tidligere US forsvarsminister Gates har da også senere innrømmet at det amerikanske forsvaret etter Vietnamkrigen aldri har klart å forutsi neste konflikt, ett år i forveien.[4] Letingen etter «the Holy Grail» som inneholder den krigsvinnende oppskriften, karakteriseres som pre-moderne tenkning om krigføring hvor Jomini er en av de fremste tenkere.[5]
Vi minner her også om at Diesen i mange år etter 2000 stadig hevdet i skrift og tale at han ikke trodde på noen ny storkrig i Europa – det ville være en ulogisk opptreden om en brukte dette politiske virkemidlet, gitt at den kalde krigen var avsluttet. Vi tillater oss her å minne om to kriger i Europa de siste ti år – Georgia og Ukraina.
Det eksisterer selvsagt ingen garanti for at vi ikke får flere kriger i Europa, gitt at Russland er restaurert som militær stormakt.

Begrepet «Revolution in Military Affairs» - RMA
Det er etterhvert mange skribenter og forskere som har skrevet bøker og tilbakevist RMA-tankegangen. Her skal vi kun ta med noen få.
Bl. a har Colin S Gray behandlet RMA både i en egen bok og som del av en bok hvor han også kommenterer teknologi – her et utdrag fra anmeldelsen av denne boken[6]:

«Revolusjonen i militære affærer (RMA) tankegangen er hentet fra sovjetisk marxistisk-leninistisk dialektikk og basert på at store endringer i samfunnet gir store endringer i krigføringen. Enkelte proponenter snevrer dette inn til kun tekniske endringer, mens andre tar et noe bredere perspektiv. Tankegangen tar i henhold til Gray lite hensyn til de elementer i krigføringen som er uforanderlige, eller som endrer seg lite. RMA-konseptet forklarer for lite av krigens og strategiens komplekse multidimensjonalitet til at den er brukbar for å se inn i fremtiden. RMA kan føre til transformasjon som i praksis har erstattet RMA i militær språkbruk. Transformasjon er et svært upresist uttrykk, og militær transformasjon formet av et samfunn som ikke ser noen sikkerhetstrusler frembringer nødvendigvis ikke det forsvaret samfunnet trenger i mer krevende tider.
Teknologisk utvikling har mange tilhengere, men blir av Gray avvist fordi teknologi er et middel og ikke er et mål. En teknologisk vinkel er relevant, men blir for snever og utelater krigens andre kontekster som er politisk, sosialt, kulturelt og strategiske. Disse er viktigere enn de teknologiske. Gray minner om at det er menneske som dreper og fører krig, men de bruker våpen i utførelsen.»[7]

General Diesen har brukt bl a Blitzkrig og teknologi som eksempel i sin første artikkel (2012), men var det egentlig RMA man her holdt på med i Norge? Trolig var det noe helt annet det dreide seg om; her er en analyse utført av Rolf Hobson som treffer mye bedre realitetene:
During the last 15 years something approaching a scholarly consensus has appeared, to the effect that the Wehrmacht did not have an operational doctrine in 1940, whether it was called Blitzkrieg or anything else. More precisely there were no official guidelines for the independent, strategic use of the Panzer arm. Beyond this affirmation consensus starts to unravel, but there seems to be broad agreement on the following: the Wehrmacht’s theory and practice in 1940 grafted the new technology of tanks, planes and radio communications onto traditional, nineteenth century operational ideals, specifically the Umfassungsschlacht that had found expression in the Schlieffen Plan. The war of movement was espoused, not as an alternative to firepower but as the preferred option of the inferior power.[8]

‘Ample evidence […] suggests that the German army’s activities in the 1930s did not fit any of the commonly described characteristics of an RMA.’[9]
Problemet for general Diesen er at han i sin fremstilling gjør bruk av en «standard RMA-fortelling» som plattform for å lansere sine (slett ikke nye) teorier. Det skaper problemer for ham, (selv om han neppe kommer til å innrømme det). Det er ikke uten videre korrekt å gjøre som Diesen gjorde i sine fremstillinger i NMT i 2012, noe som Hobson påpeker i sitatet ovenfor. Det som Diesen gjør, er å utelate en meget viktig diskusjon av utviklingen av de amerikanske tanker omkring manøverkrigføring i perioden fra ca 1977 til 1986, der man tok frem en ny plattform av teorier med tanke på å kunne møte Sovjetunionen i Europa, med konvensjonell krigføring.

Slik sett er det et klart skille mellom manøverkrigføring som ble utviklet for å møte Sovjetunionen, og som nå har mistet mye av sin tidligere relevans, og det som senere har blitt kalt manøverteori, noe som er det vi i dag heller bør snakke om. Er de tanker som man finner i denne formen for militærteori det vi fortsatt bør satse på?  Det er en egen debatt som general Diesen tydeligvis ikke var – eller er - spesielt opptatt av.
Det kan også stilles spørsmål ved om et høyest mulig operasjonstempo alltid er avgjørende i krig. Når det i diverse militærteoretiske tekster hevdes at akkumulert etterslep i forbindelse med situasjonsforståelse, og manglende høyt tempo er det som fører til sammenbrudd, er en riktig forståelse av amerikaneren John Boyds såkalte OODA-loop, er det også grunn til å spørre om dette er en korrekt tolking. Men dette vil ikke bli fulgt opp i denne korte teksten.

Krig – hvilken krig?
«Det norske Forsvaret og landets politiske myndigheter valgte en strategi som langt på vei gikk på tvers av erfaringer fra krigen» skriver Ståle Ulriksen i en interessant bok fra 2002.[10] I boken tar han opp bl a utviklingen i etterkrigstiden og krigen som omtales er den andre verdenskrig. Er så dette i dag også en relevant problemstilling? General Diesen holder i hvert fall fast ved sine gamle tanker, jfr. med bl. a hans artikkel i Norsk Militært Tidsskrift (2016), der han bl. a skriver:

Således følger det av resonnementene i denne artikkelen at vi i dag trolig kunne fordoblet Hæren uten at det hadde stilt angriperen overfor et vesentlig større problem i Finnmark. Dette fordi de umåtelige distansene det er snakk om gjør at selv en fordobling av antall avdelinger ikke slår nevneverdig ut på evnen til å komme raskt nok til stede og ta opp kampen. Så lenge Hærens svar på en trussel som materialiserer seg 300 km unna er å kjøre 298 av dem for så å engasjere på 2 km avstand med direkteskytende våpen, vil Hæren antagelig tape i forhold til våpensystemer med en helt annen evne til å overvinne det kritiske tid-rom problemet. Samme ressurs anvendt på å styrke kampflyvåpenet ville derfor slått dramatisk mye bedre ut på vår evne til å påføre angriperen tap og dermed nekte ham det raske politiske og militære fait accompli han søker for å unngå at alliansen blander seg inn. [11]
Hvorfor bør en stille seg kritisk til denne form for tenking? Det finnes en serie med grunner som kan legges frem, men trolig er den viktigste grunnen at det er nødvendig for en stat å kunne kontrollere sitt eget territorium. Til det bruker man landmakt – i Norge er det Hæren og Heimevernet.  I den ganske eksentriske Diesen analysen sitert fra ovenfor, får vi til slutt passet påskrevet alle vi som ikke kjøper Diesens teoretiske «verdensbilde». Ja, vi hevder at det han står for er direkte skadelig, dersom vi skal bygge et forsvar som skal angå hele landet. Vi forventer ikke at Diesen vil endre syn på noe som helst, siden han har holdt på med sine «logiske tankerekker» fra 1990-tallet. Men vi håper at andre offiserer og ansvarlige politikere ikke lar seg påvirke på en tellende måte av det han påstår til slutt i artikkelen:

Hvordan utfordringene påvirker dagens forsvarsstruktur bør imidlertid være knekkende likegyldig hvis vi først er enige om at en stringent analyse står over sedvane, gruppetenkning og misforstått lojalitet mot det bestående.  ”Ryker brigaden, har vi ingen hær”, lyder omkvedet fra Hæren. Nei, selvfølgelig ikke, men hva så? Dersom forsvarsbudsjettenes kjøpekraft ikke stabiliseres, er hele problemstillingen akademisk. Da har vi meget snart ikke noe forsvar i det hele tatt, men det er et annet og enda større spørsmål enn balanseproblemet.

Prioriterer vi slik at vi opprettholder brigaden, vil konsekvensen være at vi ikke vil ha noen marine eller noe luftforsvar. Om brigaden forsvinner i første langtidsplan og kampflyene i neste eller omvendt er i den større sammenheng nokså likegyldig. Det bør også ha en konsekvens for hvilken diskusjon vi er mest opptatt av, men vi kan uansett ikke føre to diskusjoner samtidig.[12]
 
Hva er alternativet til det som er beskrevet ovenfor?
Vi kan ikke alltid «kjøpe» direkte den militære utvikling som pågår i USA, selv om dette er vår viktigste allierte. Årsaken er lett å se – Norge er og vil bli en liten militærmakt, med spesielt terreng og svært krevende klima.[13] Norge vil også fremover være helt avhengig av hjelp fra andre NATO-land, om det blir en større krig der vårt landområde blir involvert.

Amerikanske forsvarsmiljøer har de siste ca. 25 år generert en serie med tre og firebokstavers akronymer for nye måter å føre krig på. Men for øyeblikket er det «relativt stille» på denne fronten, hvorfor? Det har trolig å gjøre med den serie med kriger man har ført i de siste 10-15-årene.  Det er bl a høstet store og ikke alltid positive erfaringer fra krigene i Afghanistan, Irak og også Israels krig med Hezbollah, har gitt amerikanerne noe å tenke på. Vi bør også ta med russisk invasjon av Georgia (2008), og senest i 2014 og frem til i dag, innmarsjen på Krim og i det østlige Ukraina, av «opprørere» som i praksis styres av det russiske regimet.

Begreper som Network Centric Warfare (NCW) og Effect Based Operations (EBO)[14] kom og forsvant – de ble borte fordi disse teoriene var basert på ideer og forutsetninger som har vist seg å være mer eller mindre defekte, og ikke i pakt med de militære realiteter man har sett i de kriger som er ført av vestlige styrker etter 2001.  Det tidligere så «moteriktige» etterretningsbegrepet Intelligence, Surveillance, Targeting and Reconnaissance – ISTAR brukes heller ikke lenger, i stedet det noe kortere ISR begrepet et forsøk på å øke presisjonen.

Det viste seg nemlig at selv stormakter som USA (og Russland) ikke hadde ressurser nok til å ha tilstrekkelig med dedikerte målbekjempelsesressurser – noe som teoretikerne nærmest hadde forutsatt, og da ble det vanskelig å levere Targeting der man alltid bekjempet «riktig mål». Det betyr ikke at diskusjonene har stoppet i de akademiske forsvarsmiljøene – de lever jo av å skrive om egne og andres ideer og påstander. 

Begrepet «..crashed to earth in Iraq and Afghanistan»[15] er karakteristikken i USA, men i Norge så lever - merkelig nok - uttrykkene Nettverkbasert forsvar - NbF og EBO fortsatt. Vi kan like godt fjerne dette fra vår opplæring, da dette ikke er den veien utviklingen innen konvensjonell krigføring nå går. De nevnte begreper inngår i f.eks. i Forsvarets fellesoperative doktrine fra 2007, og i Stortingets den gang nye langtidsplan for Forsvaret (NbF), som nå omsider blir erstattet av den fra 2016. (Nærmest som vanlig hadde politikerne aldri finansiert den tidligere langtidsplanen, men det gjenstår å se hva man gjør med den fra 2016, gitt den forsvarsdebatt som nå pågår).  Betyr det kanskje at Forsvaret som militær institusjon ikke har fulgt med i timen? Om det er tilfelle, så er det svært bekymringsfullt at det fremsettes konsepter basert på tanker som allerede er utprøvd i krig og funnet defekt/ikke fungerende.

Det presiseres at det er Network Centric Warfare - NCW - som var en teoretisk måte å føre krig på - som vi ikke kan se har fungert som tenkt under de siste ca. 15 årenes krigføring.  NCW var en form for krigføring som var utviklet i forlengelsen av den såkalte RMA-tenkingen. Norske NbF kan ses på som en avart av NCW, og selv om denne versjonen ikke har vært utprøvd, så bør det faktum at USA har gitt opp dette, også få konsekvens i Norge. NCW viste seg å ikke være noen farbar vei som teoriplattform for fremtidens krigføring.

Selv innen U.S. Navy hvor diverse former av nettverksorganisering har lange aner, argumenterte enkelte teoretikere for at man i fremtiden bør praktisere en tilpasset form for oppdragstakktikk, en ledelsesform som ikke fikk noen sentral plass i den norske utgaven av NbF man forsøkte å lage i Diesens tid som FSJ. "Nettverkstenking" er da også mye mer enn avansert teknologi og styring av våpensystemer og plattformer. Det er her av interesse å merke seg at bl. a John R Ferris hevdet at status i utviklingen i 2005 hadde nådd samme effektivitetsgrad innen kommando, kontroll og etterretning som de allierte hadde i 1944.[16] Dersom dette stemmer, er det noe man bør tenke nøye over, før man går videre! Lite nytt under solen, kan en kanskje hevde? Poenget er at det fører galt av sted om en kun satser på å la datamaskinene stå for tenkingen. Uten kvalifiserte og modige analytikere som gjør tankearbeid og trekker logiske konklusjoner, fungerer ikke etterretning – uansett hvor mye teknologi man tilfører.

For de som er interesser i den intellektuelle kollaps i disse teoriene, anbefales boken som er redigert av Karl Erik Haug og Ole Jørgen Maaø.[17]
Effektive kommunikasjonsnettverk derimot er en forutsetning for moderne krigføring - en styrkemultiplikator. For å forstå moderne amerikansk landkrigføring bør man heller bruke tid på f. eks. amerikanernes «nye» (2013) doktrinedokument ADP 1, The Army, enn på konsepter som er utgått på dato. Nå pågår dessuten en nyutvikling av tenkingen rundt konvensjonell krigføring i USA, under slagordet «Multi-Domain Battle». Vi får se hva det eventuelt kan føre til. Men uansett er nå den konvensjonelle krigføringen tilbake for fullt i operativ planlegging, noe som også får konsekvenser for hvordan hærstyrker vil bli satt opp og utrustet. Mekaniserte pansrede enheter er igjen sett på som avgjørende i alle stormakters hovedstyrker, og som tidligere forventes disse styrkene å ha god flystøtte.
​
Den amerikanske generalen H.R. Macmaster har frontet mye av den teoretiske nyorienteringen til U.S. Army, og selv om Diesen ikke setter pris på utviklingen, er det ingen tvil om at uten fungerende bakkestyrker, blir hans «flykriging» ganske meningsløs. Vi viser her til debatten i USA om behovet for stridsvogner i landkrigen, noe de nå satser på.[18] Se fra diskusjonen i amerikansk fagpresse nedenfor:

We’ve seen recently the major strategic challenges (mainly high-end adversaries) driving the DoD 2017 budget.  From the perspective of the US Army Operating Concept what are the most relevant trends we need to keep in mind that are most likely to contribute to shaping and changing the character of armed conflict?

As we try to understand the problem of future armed conflict we consider four main areas that exhibit both continuities in the nature of war and changes in the character of warfare.  We make grounded projections into the future by first considering potential threats, enemies, and adversaries in future operating environments.  We consider threats emerging from nation-states as well as non-state actors and so-called hybrid enemies that are non-state actors that enjoy state support.

 [..]

Potential threats, enemies, and adversaries are important for us to consider but we also need to consider the missions we need to conduct in the future.  Army forces are essential to deterring conflict.  As part of the Joint Force, they’ve prevented great power conflict for over 70 years now.  Forces positioned forward are particularly important to deterrence.  When facing countries that wage limited war for limited objectives it is important to ratchet up the cost at the frontier and also to let the enemy know they cannot accomplish their objectives.  And the Army has an important role because, as Thomas Schelling wrote in the 1960s- the army gives you a brute force option which is the ability to compel outcomes without the cooperation of the enemy.

 [..]  

 Army forces are critical in denying enemy safe havens and support bases, in defeating enemy organizations, in establishing control of territory to deny its use to the enemy, in protecting populations and in projecting power outward from land into the maritime, aero-space and cyber-space domains.  For example, what we see today is that Russia has established air supremacy over Ukraine from the ground so Army forces have to be able to conduct joint multinational combined arms maneuver.  And Army forces have always had the mission to integrate efforts of multiple partners to consolidate gains to translate military success into sustainable political outcomes.
The third thing we consider is technology that can improve our capabilities.  We are very interested in demand reduction of logistics so we can maintain freedom of movement in action at the end of extended and contested lines of communications in austere environments.  
----
Finally, we should also consider the enemy’s technological counter-measures to whatever we develop and we have to be able to counter what we see as emerging threat capabilities.

[..]

So, to understand what is changing in the character of warfare we look at threats, enemies, adversaries; missions; technology; and the lessons learned.[19]
Ellers pågår det internasjonalt en kontinuerlig utvikling av nye konsepter og militære teorier. Her er mye å hente, også for Norge, dersom man setter inn dyktige folk til å følge opp dette. Da unngår man også å bli overrasket når nye trender «slår ned» også i Norge.
​
Enn så lenge får vi rette innsatsen inn mot å bli litt bedre manøverkrigere, og ikke minst finne ut av hva dette begrepet eventuelt skal inneholde i tiden fremover! General Diesen har med sin stringente logikk, ut fra ett etter vårt syn feilaktig utgangspunkt, kommet frem til at mekaniserte styrker «hører hjemme på museum». Men bare så det er sagt – stridsvognen er ikke død ute i verden, og her hjemme går det kanskje mot oppgradering/nykjøp om pengene kommer, fra nølende og lite oppdaterte politikere. Ikke minst Russland satser nå kraftig på sine nye stridsvogner og stormpanservogner. Det er slike en vil møte om Norge skulle bli trukket inn i en krig der man forsøker å ta kontroll over norsk territorium.

Til slutt vil vi anbefale at man studerer hva som nå pågår innen bl. a U.S. Army.  Det er en helt annen forsvarsdebatt enn den debatten som er ført i Norge, som oftest er om mer eller mindre Heimevern, garnisonsnedleggelser, og fly- og ubåtkjøp. Overordnede og langsiktige trender og hva som kreves av moderne hærstyrker, er lite fokusert på - dessverre.

Det er jo gjerne slik at det USA utvikler og arbeider med nå, blir «NATO-ideer» om 3-5 år.  Og da angår de også oss her i Norge.
Her følger til slutt referanser til tre artikler som er vel ved å studere, dersom en selv vil studere noen av de nye trender som er på vei:

1. http://www.defenseone.com/technology/2016/05/how-pentagon-preparing-tank-war-russia/128460/
2. https://www.foreignaffairs.com/articles/north-america/2013-04-03/why-us-army-needs-armor
3. http://breakingdefense.com/2016/04/mcmaster-army-may-be-outnumbered-and-outgunned-in-next-war/

[1] Diesen, Sverre. 2012. Er mekaniserte styrkers storhetstid forbi? Norsk militært tidsskrift 2-2012 og Manøverkrig i det 21. århundre. NMT 3-2012.

[2] Diesen, Sverre. 2012. Er mekaniserte styrkers storhetstid forbi? Norsk militært tidsskrift 2-2012.

[3] North, Richard. 2009. Ministry of Defeat. London. Continuum

[4] Gates, Robert. 2011. Speech West Point 2011-02-25. Aksessert 2012- 12-30 http://www.defense.gov/utility/printitem.aspx?print=http://www.defense.gov/speeches/speech.aspx?speechid=1539

[5] Haug, Karl Erik, Maaø, Ole Jørgen (red). 2011. Naastad, Nils; Contemporary war is not modern, in Conseptulising Modern War. Hurst & Company. London, s 305

[6] Gray, Colin S. 2005. Another Bloody Century, Future Warfare. London. Weidenfeld&Nicolson

[7] Sjåholm, Kjell. 2006. Colin S. Gray - Another Bloody Century, Future Warfare  Anmeldt i Kavaleriklubben på den gamle portalen og Norsk militært tidskrift.

[8] Hobson, Rolf.2012. Blitzkrieg, the RMA and defence intellectuals in Comtemporary Military Innovation: Between anticipation and adaption. Ed Adamsky, Dima and Bjerga, Kjell Inge Oxon. Routledge. Side 177.

[9] Hobson, Rolf. Ibid. side 177

[10] Ulriksen, Ståle. 2002. Den norske forsvarstradisjon. Oslo. Pax forlag.

[11] Diesen, Sverre. 2016: Kampfly eller hærstyrker – hva betyr «et balansert forsvar»? NMT 2/2016, s.25 og s. 26,

[12] Diesen, 2016, Op. cit. s. 27.

[13] Sjåholm. Kjell. 2017-06-22. Norsk geografi og klima – militære implikasjoner. Alternativt forum. https://alternativtforum.wordpress.com/2017/06/22/norsk-geografi-og-klima-militaere-implikasjoner/ Aksessert 2017-08-10

[14] Mattis, J N. 2008.  Assessment of Effects Based Operations. US Joint Forces Command. Norfolk. USA. “The underlying principles associated with EBO, ONA, and SoSA are fundamentally flawed and must be removed from our lexicon, training, and operations. EBO thinking, as the Israelis found, is an intellectual “Maginot Line” around which the enemy maneuvered.”

[15] Dr. Blank, Stephen J.. June 17, 2011. Op-Ed: U.S. Intelligence at a Crossroads http://www.strategicstudiesinstitute.army.mil/index.cfm/articles/Op-Ed-US-Intelligence-at-a-crossroads/2011/6/17 “Confident predictions about the future of warfare based on the Revolution in Military Affairs (RMA) and U.S. supremacy have proven to be chimerical and unwarranted. Not surprisingly, these predictions and the concepts they were based on crashed to earth in Iraq and Afghanistan”

[16] Ferris, John Robert. 2005. Intelligence and Strategy. Routledge, London. S 325 Her skriver han også: «there were pockets of net-centric operations, but it was not a general operating paradigm”.

[17] Haug, Karl Erik, Maaø, Ole Jørgen (red). 2011. Conceptualizing Modern War. Hurst & Company. London

[18] Beekman, Christian, Why Russia’s New Tanks Are A Wake-Up Call For The US, May 22, 2015,
  http://taskandpurpose.com/why-russias-new-tanks-are-a-wake-up-call-for-the-us.

[19] Manea, Octavian , Journal Article | May 29, 2016 - 5:46pm: Future Missions Through the Lens of the US Army Operating Concept.  (Her intervjuer O. Manea generalen om hvordan han ser på arbeidet med konvensjonell opprusting av U.S. Army for å kunne delta effektivt i konvensjonell krigføring.)