300 års markering "Karolinernes Dødsmarsj" den 22. september 2018
Det er dags for markering av 300 årsjubileumet for NDR fantastiske innsats under den store Nordiske krig. NDRs manøvrer bidro til Generalløytnant Carl Gustaf Armfeldts tilbaketog over Tydalsfjellene på slutten av 1718/ starten av 1719. Armfeldts retur til Sverige er i dag er mest kjent som «Karolinernes dødsmarsj». Sverige mistet omtrent 4000 av sine soldater. Dette tilsvarte 2/3 av den deployerte styrken i regionen. Soldatene kom i hovedsak fra finske avdelinger i det svenske forsvaret, som også er bakgrunnen for de finske innslag i arrangementet. Dette var en av de mest dramatiske hendelsene i Den Store Nordiske Krig, fra 1700-1721, en krig som hadde store følgeeffekter for hele Nord-Europa. Det er vår glede å invitere kavaleriklubbens medlemmer og venner til dette historiske arrangementet.
Den store nordiske krig
Det første Norgesfelttoget er en benevnelse på svenskekongen Karl XIIs første felttog inn i Norge i 1716. Det andre felttoget kom i 1718. Angrepene på Norge kom i de siste årene av den store nordiske krig (også kalt elleveårskrigen). Karl XIIs to felttog mot Norge markerte slutten på den svenske stormaktens angrep på Danmark-Norge og var Sveriges siste offensiver i den store nordiske krig.
Vendepunktet for felttoget i 1716 kom ved Norderhov, da Søndenfjeldske Dragonregiment angrep 600 karolinere med kun 150 mann. Slaget på Norderhov er et godt eksempel på overraskelse, handlekraft, lederskap og mot. Dette er prinsipper som er gyldige den dag i dag, sa Oberstløytnant Pål Berglund, sjef panserbataljonen under minnemarkeringen på Norderhov 28. mars 2016. Kavaleriklubben feiret 300 års jubileet senere på høsten.
Karl XII måtte til slutt gi tapt og returnere til Sverige etter at hans siste plan om å angripe Fredriksten festning ble forstyrret av Tordenskjolds ødeleggelse av transportflåten i Dynekilen. Nederlaget under det første Norgesfelttoget var tungt for Karl XII, og han ville gjerne rette opp ydmykelsen.
Etter tilbaketrekningen fra Norge var fortsatt 70 000 av Karl XII soldater samlet på Sjælland for en invasjon av Skåne, men etter at trusselen fra Sjælland var over ville Karl XII sluttføre sitt oppdrag i Norge. Det ble derfor gjennomført omfattende forberedelser for en invasjon som skulle starte på høsten 1718. Det ville bli hans andre Norgesfelttog.
Invasjon igjen i 1718
Felttoget i Trøndelag i 1718 var det andre norske felttoget under Den store nordiske krig. Formålet med felttoget var å erobre Trondhjems len samtidig som svenske styrker også invaderte Østfold i en knipetangsmanøver for å erobre Sør-Norge.
De svenske styrkene bestod av Jämtland armee på 10 000 mann under kommando av Carl Gustaf Armfeldt, og de norske styrkene stod under ledelse av kommanderende general nordenfjells Vincents Budde. Til forsvar mot invasjonen stod det i Trøndelag to infanteriregimenter og et dragonregiment. Nordenfjeldske Dragonregiment ble kommandert av Generalmajor Peter Nicolay Motzfeldt.
Angrepet starter
Sent på kvelden den 11. September 1718 ble svenske soldater observert i åsene sør for Stene skanse i Verdalen. Vardene ble da tent for å varsle om at fienden var i landet, og i løpet av noen timer brant alle varder i Trøndelag og på Møre. Det hele gikk så fort at ”man udi Tronhiem Kl. 10 kunde se mange Vetter udi lys Lue”. Redselen grep taket, - svenskene var i landet.
Generalmajor Carl Gustav Armfeldt med sine karolinere var på vei for å innta Trondheim.
General Budde forberedte seg på angrep, og bygde forhugninger oppover i dalfører, rekvirerte så å si alt som var av furasje (hestefor), og ødela de alt som fantes av båter slik at fienden skulle ha problemer med å forsere elver. Flere gårder i Lånke ble også beordret til å levere slaktedyr til festningen i Trondheim.
Det første Norgesfelttoget er en benevnelse på svenskekongen Karl XIIs første felttog inn i Norge i 1716. Det andre felttoget kom i 1718. Angrepene på Norge kom i de siste årene av den store nordiske krig (også kalt elleveårskrigen). Karl XIIs to felttog mot Norge markerte slutten på den svenske stormaktens angrep på Danmark-Norge og var Sveriges siste offensiver i den store nordiske krig.
Vendepunktet for felttoget i 1716 kom ved Norderhov, da Søndenfjeldske Dragonregiment angrep 600 karolinere med kun 150 mann. Slaget på Norderhov er et godt eksempel på overraskelse, handlekraft, lederskap og mot. Dette er prinsipper som er gyldige den dag i dag, sa Oberstløytnant Pål Berglund, sjef panserbataljonen under minnemarkeringen på Norderhov 28. mars 2016. Kavaleriklubben feiret 300 års jubileet senere på høsten.
Karl XII måtte til slutt gi tapt og returnere til Sverige etter at hans siste plan om å angripe Fredriksten festning ble forstyrret av Tordenskjolds ødeleggelse av transportflåten i Dynekilen. Nederlaget under det første Norgesfelttoget var tungt for Karl XII, og han ville gjerne rette opp ydmykelsen.
Etter tilbaketrekningen fra Norge var fortsatt 70 000 av Karl XII soldater samlet på Sjælland for en invasjon av Skåne, men etter at trusselen fra Sjælland var over ville Karl XII sluttføre sitt oppdrag i Norge. Det ble derfor gjennomført omfattende forberedelser for en invasjon som skulle starte på høsten 1718. Det ville bli hans andre Norgesfelttog.
Invasjon igjen i 1718
Felttoget i Trøndelag i 1718 var det andre norske felttoget under Den store nordiske krig. Formålet med felttoget var å erobre Trondhjems len samtidig som svenske styrker også invaderte Østfold i en knipetangsmanøver for å erobre Sør-Norge.
De svenske styrkene bestod av Jämtland armee på 10 000 mann under kommando av Carl Gustaf Armfeldt, og de norske styrkene stod under ledelse av kommanderende general nordenfjells Vincents Budde. Til forsvar mot invasjonen stod det i Trøndelag to infanteriregimenter og et dragonregiment. Nordenfjeldske Dragonregiment ble kommandert av Generalmajor Peter Nicolay Motzfeldt.
Angrepet starter
Sent på kvelden den 11. September 1718 ble svenske soldater observert i åsene sør for Stene skanse i Verdalen. Vardene ble da tent for å varsle om at fienden var i landet, og i løpet av noen timer brant alle varder i Trøndelag og på Møre. Det hele gikk så fort at ”man udi Tronhiem Kl. 10 kunde se mange Vetter udi lys Lue”. Redselen grep taket, - svenskene var i landet.
Generalmajor Carl Gustav Armfeldt med sine karolinere var på vei for å innta Trondheim.
General Budde forberedte seg på angrep, og bygde forhugninger oppover i dalfører, rekvirerte så å si alt som var av furasje (hestefor), og ødela de alt som fantes av båter slik at fienden skulle ha problemer med å forsere elver. Flere gårder i Lånke ble også beordret til å levere slaktedyr til festningen i Trondheim.
Nordenfjeldske Dragonregiment slår tilbake
Ordren fra Kong Karl XII var å innta Trondheim i løpet av 6 uker, - men slik gikk det ikke. De fikk imidlertid en strabasiøs tur via Verdalen, Skogn og Langstein til Stjørdal. Det hadde regnet hele høsten, og Stjørdalselva var flomstor, og karolinerne lå nå overalt på Skatval og Stjørdal. De innkvarterte seg på gårdene, men de fleste lå under åpen himmel. I begynnelsen av oktober ble snødybden målt til 120 cm i grensetraktene, samtidig som det regnet kontinuerlig. Forsyningslinjene til Sverige var blitt helt ufremkommelige på grunn av uværet så bordkledninger, kornstaurer og skigarder gikk med til leirbål. Matforsyningene tok også slutt så de forsynte de seg derfor rått og brutalt av hva som fantes på gårdene. Situasjonen ble bare verre og verre. Samtidig ble de stadig forstyrret av general Budde som sendte ut små patruljer som drev geriljakrig.
I midten av november kom karolinerne til Sortasgrenda. Det var da en fryktinngytende hær som kom stabbende. Sultne, trøtte og slitne etter å ha vært på felttog i nesten 3 måneder, og uten ordentlige forsyninger de siste to månedene. De hadde stort sett gått gjennomvåte hele den regntunge høsten, med dårlig mulighet for å tørke klærne. I den senere tiden hadde de samtidig vært i konstant alarmberedskap på grunn av forstyrrelser fra general Buddes geriljatropper, og hårde karer fra Nordenfjeldske Dragonregiment.
Ordren fra Kong Karl XII var å innta Trondheim i løpet av 6 uker, - men slik gikk det ikke. De fikk imidlertid en strabasiøs tur via Verdalen, Skogn og Langstein til Stjørdal. Det hadde regnet hele høsten, og Stjørdalselva var flomstor, og karolinerne lå nå overalt på Skatval og Stjørdal. De innkvarterte seg på gårdene, men de fleste lå under åpen himmel. I begynnelsen av oktober ble snødybden målt til 120 cm i grensetraktene, samtidig som det regnet kontinuerlig. Forsyningslinjene til Sverige var blitt helt ufremkommelige på grunn av uværet så bordkledninger, kornstaurer og skigarder gikk med til leirbål. Matforsyningene tok også slutt så de forsynte de seg derfor rått og brutalt av hva som fantes på gårdene. Situasjonen ble bare verre og verre. Samtidig ble de stadig forstyrret av general Budde som sendte ut små patruljer som drev geriljakrig.
I midten av november kom karolinerne til Sortasgrenda. Det var da en fryktinngytende hær som kom stabbende. Sultne, trøtte og slitne etter å ha vært på felttog i nesten 3 måneder, og uten ordentlige forsyninger de siste to månedene. De hadde stort sett gått gjennomvåte hele den regntunge høsten, med dårlig mulighet for å tørke klærne. I den senere tiden hadde de samtidig vært i konstant alarmberedskap på grunn av forstyrrelser fra general Buddes geriljatropper, og hårde karer fra Nordenfjeldske Dragonregiment.
Karolinernes dødsmarsj
Etter Karl XIIs død ved Fredriksten festning 11. desember 1718 ble alle svenske tropper i Norge beordret å trekke seg tilbake til Sverige. General Armfeldt fikk melding om svenskekongens død den 7. januar 1719, da han befant seg i Haltdalen i Gauldalen med rundt 6 000 mann. Han besluttet da å ta korteste vei mot Sverige: Først over fjellet til Tydalen og derfra over Tydalsfjellene til Åre i Jemtland. Vinteren hadde så langt vært preget av barfrost og lite snø i fjellet, så de antok følgelig at de ikke behøvde ski for å ta seg frem. Men armeen var dårlig utrustet og utmattet etter fire måneders felttog i Trøndelag. Været var kaldt.
Allerede den 8. januar brøt troppene opp fra Haltdalen og tok seg over til gårdene ovenfor Floren kapell øverst i Selbu. Dette er en strekning på nesten 30 km. Soldatene var utslitte, dårlig utrustet og slet med å få tak i proviant. Tre dager tidligere ble det siste av provianten utdelt til soldatene: To havrekaker og et kilo rått kjøtt skulle holde hele veien hjem. På grunn av det kalde været døde rundt 200 mann i fjellet på denne etappen. Men dette var kun starten.
Den 11. januar 1719 var hele den armfeldtske armeen samlet på gårdene Ås og Østby øverst i Tydalen. Troppene talte nå nesten 5 800 mann. En fortropp på 14 skiløpere ble sendt over til Jemtland for å forberede tilbaketrekningen i Sverige. Alle disse kom vel frem. Om morgenen den 12. januar 1719 brøt Armfeldts armé opp fra Østby i Tydalen. Det var bitende kaldt, men rolig. Avstanden til den nærmeste bygden i Sverige, Handöl nær Åre i Jemtland var på rundt 55 km. I godt vær ble det vurdert at hæren skulle være i "trygg havn" i hjemlandet etterto dagers marsj.
Da de hadde kommet kun en mil fra Tydal oppsto en kraftig nordvestlig snøstorm med snøfokk som forsterket kulden og gjorde navigering vanskelig. Dette førte til at hele hæren gikk seg vill, og ble tvunget til å slå leir på Øyfjellets nordside ved Essandsjøen. Om natten brukte soldatene alt de hadde for å lage ild. Sadler, sleder og geværkolber havnet på ilden, og hester som hadde falt ble slaktet på stedet. Soldatene var så utmattet at de skal ha drukket deres varme blod og spist kjøttet rått. Kuréren som ble sendt med viktige meldinger til baktroppen ramlet av hesten og døde i snøen uten at meldingen kom fram. De som stoppet opp for å hvile, samt mange av vaktpostene sovnet og våknet ikke igjen. Anslagsvis 200 mann frøs i hjel denne natten.
Etter Karl XIIs død ved Fredriksten festning 11. desember 1718 ble alle svenske tropper i Norge beordret å trekke seg tilbake til Sverige. General Armfeldt fikk melding om svenskekongens død den 7. januar 1719, da han befant seg i Haltdalen i Gauldalen med rundt 6 000 mann. Han besluttet da å ta korteste vei mot Sverige: Først over fjellet til Tydalen og derfra over Tydalsfjellene til Åre i Jemtland. Vinteren hadde så langt vært preget av barfrost og lite snø i fjellet, så de antok følgelig at de ikke behøvde ski for å ta seg frem. Men armeen var dårlig utrustet og utmattet etter fire måneders felttog i Trøndelag. Været var kaldt.
Allerede den 8. januar brøt troppene opp fra Haltdalen og tok seg over til gårdene ovenfor Floren kapell øverst i Selbu. Dette er en strekning på nesten 30 km. Soldatene var utslitte, dårlig utrustet og slet med å få tak i proviant. Tre dager tidligere ble det siste av provianten utdelt til soldatene: To havrekaker og et kilo rått kjøtt skulle holde hele veien hjem. På grunn av det kalde været døde rundt 200 mann i fjellet på denne etappen. Men dette var kun starten.
Den 11. januar 1719 var hele den armfeldtske armeen samlet på gårdene Ås og Østby øverst i Tydalen. Troppene talte nå nesten 5 800 mann. En fortropp på 14 skiløpere ble sendt over til Jemtland for å forberede tilbaketrekningen i Sverige. Alle disse kom vel frem. Om morgenen den 12. januar 1719 brøt Armfeldts armé opp fra Østby i Tydalen. Det var bitende kaldt, men rolig. Avstanden til den nærmeste bygden i Sverige, Handöl nær Åre i Jemtland var på rundt 55 km. I godt vær ble det vurdert at hæren skulle være i "trygg havn" i hjemlandet etterto dagers marsj.
Da de hadde kommet kun en mil fra Tydal oppsto en kraftig nordvestlig snøstorm med snøfokk som forsterket kulden og gjorde navigering vanskelig. Dette førte til at hele hæren gikk seg vill, og ble tvunget til å slå leir på Øyfjellets nordside ved Essandsjøen. Om natten brukte soldatene alt de hadde for å lage ild. Sadler, sleder og geværkolber havnet på ilden, og hester som hadde falt ble slaktet på stedet. Soldatene var så utmattet at de skal ha drukket deres varme blod og spist kjøttet rått. Kuréren som ble sendt med viktige meldinger til baktroppen ramlet av hesten og døde i snøen uten at meldingen kom fram. De som stoppet opp for å hvile, samt mange av vaktpostene sovnet og våknet ikke igjen. Anslagsvis 200 mann frøs i hjel denne natten.
Neste dag fortsatte stormen, og tilbaketrekningen ble nå svært uordnet. Hoveddelen av troppene kom frem til svenskegrensen og slo leir ved elven Enan, men svært mange soldater frøs i hjel, hestene falt om, og all utrustning måtte forlates i fjellet. Feltprest Bruun beskrev elendigheten: «Været fortsatte med like kraftig kulde og snø. Marsjen fortsatte. På veien falt den ene etter den andre, slik at de døde lå i hopetall langs veien hvor de hadde gått.»
Stormen fortsatte også den tredje dagen. På denne dagen, altså den 14. januar, tok de første troppene med Armfeldt i spissen seg ned til Handöl, men hoveddelen av de overlevende ankom Handöl den 15. og 16. januar. Handöl var et veldig lite sted med bare tre gårder, og alle soldatene fikk derfor ikke husly. De fleste av karolinerne måtte stå utomhus ved store bål, og fikk brennevin for å varme kroppen.
Tilbake på fjellet lå rundt 3000 mann som var frosset i hjel. På den videre ferden ned til Duved i Åre, hvor det var gjort i stand innkvartering for soldatene, døde ytterligere rundt 700 mann. Av de overlevende 2100 soldatene ble ca. 600 krøplinger for resten av livet. Sverige hadde mistet omtrent 4000 av sine soldater, noe som tilsvarte 2/3 av den deployerte styrken i regionen. Angrepet var slått tilbake.
Stormen fortsatte også den tredje dagen. På denne dagen, altså den 14. januar, tok de første troppene med Armfeldt i spissen seg ned til Handöl, men hoveddelen av de overlevende ankom Handöl den 15. og 16. januar. Handöl var et veldig lite sted med bare tre gårder, og alle soldatene fikk derfor ikke husly. De fleste av karolinerne måtte stå utomhus ved store bål, og fikk brennevin for å varme kroppen.
Tilbake på fjellet lå rundt 3000 mann som var frosset i hjel. På den videre ferden ned til Duved i Åre, hvor det var gjort i stand innkvartering for soldatene, døde ytterligere rundt 700 mann. Av de overlevende 2100 soldatene ble ca. 600 krøplinger for resten av livet. Sverige hadde mistet omtrent 4000 av sine soldater, noe som tilsvarte 2/3 av den deployerte styrken i regionen. Angrepet var slått tilbake.
- Markering av denne historiske hendelsen 22.september 2018, kl 18:00 i Gamle Logen
- Antrekk: Mørk uniform (om du stiller i enkelt- eller dobbeltknept mørk uniform på våre fester er knekkende likegyldig)
- At Skoleeskadronen fyller 200 år i 2018 vil markeres samtidig
- Klikk på linken nedenfor for mer informasjon
KavaleriklubbenKavaleriklubben er åpen for offiserer, befal og grenaderer som tjenestegjør eller har tjenestegjort i hærens Tapreste, Stolteste, Vakreste etc. våpengren: Kavaleriet AKA manøvervåpnet. Dette betyr at om du stiller i enkelt- eller dobbeltknept mørk uniform på våre fester er knekkende likegyldig (de som skulle bry seg om dette har antageligvis dobbeltknept uniform og er ca 99 1/2 år gamle ;-) ).
Ønsker du fortsatt kontakt med et forsvarsfaglig og sosialt miljø kan Kavaleriklubben være noe for deg. Offiserer, befal & grenaderer som tjenestegjør eller har tjenestegjort i EBN, PBN, HJK, ETJ, TMBN, 2BN, KESK eller andre avdelinger innen manøvervåpenet er hjertelig velkomne i klubben. |
|
